Kommunikasjon er noe hverdagslig og noe vi driver med hele tiden. Blant annet utveksler vi meninger og tanker, og gir uttrykk for følelsene våre gjennom kommunikasjon. Det skjer på mange måter, både med ord, tonefall og kroppsspråk. Det går som regel av seg selv. Derfor er det ikke så ofte vi stopper opp og tenker over måten vi snakker sammen på.

I hverdagen åpner kommunikasjon mange muligheter, men den byr også på utfordringer. Å være bevisst måten vi snakker sammen på, kan hjelpe oss i hverdagen. For eksempel kan de problemene som utvikler seg i relasjoner også løses i relasjoner gjennom åpen dialog. I denne artikkelen vil vi forklare noen prinsipper for åpen dialog og hvordan man kan bruke den til å løse problemer i hverdagen, med familien og venner, eller på jobb.

I problematiske situasjoner er det naturlig at vi prøver å få frem vårt synspunkt i saken. Men hvem av oss har rett? Hvem er det som bestemmer? Kan andre få lov til å si hva jeg bør gjøre? Vi er som regel opptatte av å få de andre til å forstå oss. Det er også ganske vanlig at vi bare sier hva vi mener uten å høre etter hva de andre har å si. Spesielt når vi kjenner på ubehag, bekymring eller uro. Kommunikasjon i problematiske situasjoner byr på utfordringer.

Vi mennesker fødes inn i rela­sjoner og trenger ingen opplæring i gjensidighet. Vi lever i relasjoner, og relasjonene våre har mye å si for hvordan vi har det. Vi mennesker er ikke isolerte enere, men en del av flokken. Det er både JEG og DEN (DE) ANDRE og vi kommuniserer med hverandre, vi er i dialog med hverandre.  

Hva betyr det egentlig å være i dialog? Seikkula og Arnkil viser til en filosof, Mikhail Bakhtin, i sin bok når de skriver at dialog er en innstilling, en holdning, en måte å være på ovenfor andre mennesker. Kjernen er annerledeshet. Alle mennesker er likeverdige, men ikke like. En persons syn på situasjonen er alltid unik, alltid litt forskjellig fra andres syn. Vi har forskjellig ståsted. Ved å lytte til andre kan vi forstå mer av situasjonen, men også hva som er viktig for den andre, og for alle i situasjonen. I praksis koker dette ned til respekt for andre og andres unike annerledeshet. Andre er alltid mer enn vi noen gang kan vite. Det er lett­ere å respektere annerledeshet når vi ikke kjenner på ubehag, bekymring eller uro.

Åpen dialog er en slags kunst. I stedet for at partene prøver å kontrollere hverandre, strekker de ut en hånd og prøver å lytte til hverandres perspektiver, skape et felles språk og forene ressurs­ene som hver enkelt har. Opplevelsen av å bli hørt har mye å si for hvor villig vi deltar i dialogen. De fleste har et helt naturlig forhold til å være i dialog, men det er utrolig enkelt å falle ut av denne innstill­ingen eller holdningen. Uro og engstelse vil ofte påvirke holdningene vi har. Uro fører også ofte til forsøk på å få andre til å forandre seg. Da blir vi strategiske i stedet for dialogiske. Det ER fristende å ta en snarvei for å ha kontroll over situasjonen.

Å ta tak i problemer og konflikter i tidlig fase høres fornuftig ut for de fleste, men ofte vegrer vi oss. Jo tidligere vi gjør noe, jo lettere er det å stoppe et uønsket forløp, for eksempel problemer med ekte­felle eller venner. Hvorfor kan dette være vanskelig? En forklaring er at vi er redde for ubehagelige reaksjoner når vi tar opp vanskelige ting. Vi veier ofte fram og tilbake på hva som er lurt å gjøre. Helst håper vi på at ting løser seg av seg selv. Nettopp dette bidrar til at uroen øker hos oss og til at vi kanskje bruker en uhensiktsmessig måte å ta opp problemet på. Da får vi gjerne akkurat den ubehagelige reaksjonen vi ventet oss.

Har du noen gang opplevd at noen du er glad i sa at hun/han er bekymret for deg på en måte som føltes sårende? Har du følt at du ble bedt om å lytte, men ikke ble lyttet til selv? Har du prøvd å sette ord på din uro ovenfor en annen som oppfattet det som kritikk selv om du ikke mente det? Forståelsen av behovet for å kontroll­ere usikkerhet er viktig. Hvis vi prøver å kontrollere hva andre gjør eller tenker, blir vi strategiske og da slutter vi å lytte. Eksempelvis hvis vi begynner å gi råd, til tross for at det kan være velment. Viktige stemmer forsvinner da i lufta og veien for å løse problemer blir smalere.

En uro er en fornemmelse av at noe ubehagelig holder på å skje. Mennesker har en slags «radar» som prøver å sanse andres reaksjoner på det vi gjør og sier, og vi sjekker om reaksjonene tilsvarer det vi forventer. Vi «gjetter» hele tiden på hva som vil skje, føler oss frem i ulike situasjoner. Uro for et familiemedlem, en venn eller en kollega innebærer også en uro for deg selv i relasjonen, noe som det er viktig å være klar over. Det påvirker måten vi tar opp ting på. Måten vi tar opp uroen inviterer videre til respons. Hvis vi tar opp ting på en «autoritativ» måte utvikles det ikke tanker i felleskap. Når vi ønsker at andre skal ta imot våre tanker, blir andres synspunkter en hindring som må fjernes. Ønsket resultat er at andre skal se ting slik som de bør ses og gjøre ting som man bør; altså på min måte. Antakelse som ligger i bunnen her er at annerledeshet kan erstattes med likhet.

Har du noen gang prøvd å snu situasjonen for å se hva som skjer da? Har du prøvd å legge alle dine synspunkter til side og bare prøvd å lytte for å forstå den andre? Åpent, uten fordommer? Dialogen inviterer mennesker til å tenke sammen. Det er ingen antakelse om at mennesker er eller kan bli like. Med annerledeshet kan vi berike hverandre og finne nye måter å se situasjoner på. 1+1 blir da mer enn 2. Hvis man klarer å legge merke til sin egen uro, så kan man også velge måten man håndterer den på i relasjon­er med andre.

Det er naturlig at vi ønsker å ha kontroll i situasjoner der vi føler ubehag, og at vi ønsker at andre skal forstå situasjonen og handler riktig. Hva hvis vi hadde prøvd å forandre oss selv i stedet for andre? Hva hvis vi hadde endret på måten å invitere til å løse problem­er på, og på måten å invitere til endring? Vi kan ikke kontrollere relasjoner, men vi kan gjøre noe for å invitere til felles tanker og handlinger. Det eneste vi faktisk kan forandre direkte er våre egne handlinger.

For å kunne få til en bedre dialog kan vi stille oss noen spørsmål. Hvordan vil det føles å være den andre hvis jeg sier eller gjør dette? Hva slags respons innbyr jeg til? På denne måten kan vi endre på egne ord og handlinger på en måte som knytter dem opp mot andres perspektiver. Det kan også være lurt å øve på å opptre mer respektfullt selv om vi er urolige. I dialog lærer alle av hverandre og verdsetter mangfold­et av perspek­tiver, og det er mulig å oppnå en felles utvikling. Det er viktig å ordlegge seg på en måte som ønsker også den andres perspektiver velkommen. Den andre er alltid mer enn vi kan vite – derfor er det også vår plikt til å lytte.

Det å be om hjelp og samarbeid kan være en bedre måte å åpne rommet for dialog på enn ved å fortelle andre hvordan situasjon­en skal betraktes og håndteres. Med andre ord skal vi være forsiktige med å analysere, bedømme og komme med forslag.  Er det noe du uroer deg over eller er bekymret for, men som du ikke har tatt opp enda? En situasjon hjemme med et familiemedlem, på fritiden med venner eller på jobb med kollegaer? Her kommer noen tips for åpen dialog som du kan prøve.

1. Tenk gjennom hvordan du kan takke den/de andre for det de har gjort, og hva dere har gjort sammen knyttet til det som uroer deg. Berøm den/de andre for dette.

2. Sett ord på at du likevel er urolig. Be da om hjelp til å dempe din uro. Vær oppriktig. Hvis du bare pakker budskap­et ditt inn i en anmodning om hjelp, vil det oppleves og lyde som skjult kritikk. Tenk grundig gjennom: Hvor har jeg virkelig behov for den/de andres hjelp til å dempe uroen min?

3. Smak på ordene. Forestill deg hvordan de vil virke på den/de andre.

4. Når du har funnet en respektfull tilnærming, tar du den i bruk. Se hva som skjer. Ditt ønske om å vise respekt og invitere til dialog vil skinne igjennom før du har sagt et ord, selv om du er nervøs.

5. Lytt til den/de andre uten å dømme. Prøv å forstå. Prøv å høre etter om det er noe du kan lære av det den andre forteller til deg og om du kan forstå andre på en annen måte enn tidligere. Fortsett med å snakke og å være i en åpen dialog. Anerkjenn det som blir sagt.

6. Reflekter sammen. Du kan også undre for å prøve å forstå den andre bedre for eksempel ved å si « Kan det være slik at...? Jeg lurer på om det kan være...? Jeg undrer på om...?» Etter hvert kan du presentere flere av dine tanker om situasjonen. Denne dialogen kan skape en ny forståelse. Den kan hjelpe til å finne noen svar eller en felles løsning. En løsning som er bedre enn din alene og bedre enn den/de andres alene. 

7. Målet med å invitere til dialog trenger ikke å være enighet, men respekt for hverandres opplevelser av situasjonen og en gjensidig forståelse. Det er ofte mange grunner til hvorfor ting har blitt som de har blitt og det er viktig å ikke være opptatt av å fordele skyld, men sammen bli enige om hvordan begge/alle kan dra lasset i samme retning. Åpen dialog utløser også ofte ressurser til støtte hvis vi sammen reflekter­er over hvordan hver og en kan bidra i situasjonen. Sammen er det mulig å se på muligheter og synliggjøre ressurser.

Resultatet av å kommunisere på denne måten er som regel positiv og kan brukes i mange sammenhenger. Lykke til med å løse hverdagsproblemer igjennom dialog. 

TO KLOKE

Det er ein

som er så klok

at i lag med han

skjønar eg

kor dum eg er.

Så er det

ein annen

som er så klok

at i lag med han

er eg klok eg òg.

- Erling Indreeide -

(Kunnskap og inspirasjon til denne artikkelen er hentet fra Jaakko Seikkula og Tom Erik Arnkil. Vi har brukt blant annet deres bok «Åpen dialog i relasjonell praksis»).

Hilsen

Rita og Liv Kirsti

fra Stangehjelpa